Det finnes noen opplevelser som bare setter seg i minnet. Første gang jeg kom inn i «Inherited Possibilities» ble jeg truffet av ren magi. Til slutt var jeg nødt til å gå ut av installasjonen, men det var ikke fordi jeg ønsket det.

Det kan kanskje oppleves litt banalt å starte en tekst på denne måten. Men for meg er det – her og nå – viktig å etablere en følelse av den fascinasjonen som fanget meg og som ga meg lyst til å skrive denne teksten. For det som traff meg den gangen, en relativt mørk dag i november 2013, var en altoppslukende opplevelse og et mangfold av inntrykk som snakket til hele meg. Det var sensuelt og tanketungt, taktilt og auditivt, åpent og inkluderende, lukket og skremmende.

Jeg hadde åpnet en dør og trådt inn i et visuelt raritetskabinett. Jeg hadde trådt over en terskel til en merkverdig verden der alt var gjenkjennelig, men ingen ting var kjent. Og jeg hadde skrittet inn i en verden som skulle vise seg å romme veldig mye mer enn det jeg greide å overskue ved første blikk. Her var det et stort spekter av opplevelser som utløste følelser og sanselige gleder, tanker og refleksjoner. Jeg var blitt tatt med storm og kastet inn i en virvelvind av opplevelser – selv om jeg stod aldeles stille og bare sugde inn inntrykkene.

Tittelen på installasjonen i Østfold kunstnersenter (ØKS), «Nedarvede muligheter» i norsk oversettelse, er hentet fra en av sveitseren Carl Gustav Jungs tekster. Det er ingen overraskelse at nettopp han, psykiateren som er kjent som en pioner i drømmetydningen, er en av inspirasjonskildene Camilla Wexels Riser og James Moore brukte i arbeidet med installasjonen. For her er det nettopp tingenes assosiasjonskraft som utgjør det styrende prinsipp. «Inherited Possibilities» står trygt på egne ben, men den hviler også tungt på den åpenheten og nysgjerrigheten for det underbevisste og drømmenes sprengkraft som Jungs teorier skapte.

At den relativt tettpakkede installasjonen er skapt for trapperommet som leder opp til loftet på ØKS er heller ingen tilfeldighet i denne sammenhengen. Både loftet og trappen er symboltunge elementer. Trappen fra andre etasje til loftet er en del av det vakre patrisierhuset fra 1856 som ØKS viser sine utstillinger i, og den smale loftstrappen er hovedelementet i «Inherited Possibilities».

Mens loftet i en symbolsk sammenheng gjerne sees som bærer av drømmer og lengsler, og som et symbol på dine tanker innenfor drømmetydning, regnes gjerne trappen som symbol på åndelig utvikling og sees som en metafor for menneskets mulighet til å overskride egne begrensninger. Rent prosaisk gir det å bevege seg opp eller ned i en trapp ulike opplevelser, det bringer deg fra ett sted til et annet, og det gir deg mulighet til å oppsøke nye erfaringer og dermed utfordre din forståelse av virkeligheten. Det siste poenget er viktig, for er det noe denne installasjonen kan gjøre så er det nettopp å gi deg som publikum og selvaktiviserende deltaker en overskridende opplevelse.

Trappen som symbol ble populær i middelalderkunsten, der de tolket historien fra Bibelen om patriarken Jakob som i en drøm så en stige reist opp til himmelen. Den ble da gjerne kalt Jakobsstigen, og ble brukt som symbol på forbindelsen til den himmelske verden. Mennesket kunne stige opp til himmelen, eller guddommen kunne komme ned. Under renessansen forandret Rafael Jakobsstigen til et trappeløp, og etter hvert ble symbolikken tolket videre enn den rent religiøse. I dag snakker man gjerne om trappen som symbol på åndelig forståelse. Man kan enten stige opp mot opplysning eller ned i mørke og uvitenhet.

Slik sett er opplevelsen i «Inherited Possibilities» paradoksal. Den gir – i hvert fall med hensyn til én del av installasjonen – den motsatte opplevelsen av den sistnevnte tolkningen av trappen som symbol. Det har seg nemlig slik at når man stiger opp – når man har forsert trappen og står på avsatsen oppe på loftet – er man ikke ved veis ende. Det er fortsatt noen skritt å gå. Og du oppdager fort at disse få skrittene byr på den største utfordringen. For enkelte en enkel sak, for andre en uoverstigelig utfordring. Det har seg nemlig slik at den korte vandringen innenfor installasjonens avgrensede rom ender inne i et mørklagt rom. Det er ikke greit hvis du er redd for mørket.

I «Inherited Possibilities» er det altså slik at man stiger opp til mørket. Men – det er ikke dermed sagt at trappen også leder inn i uvitenhet. Tvert imot er målet for vandringen en lysende fortelling. Men før du oppdager det vil mange undre seg over hva som møter dem i mørket bak veggen: Et skrekkabinett eller et drømmekammer?

Rommet er totalt mørklagt, men siden det er en inngang trekkes du inn – delvis fordi du hører det kommer lyd fra mørket. Du har ingen følelse av rommets utstrekning i det du kommer inn. Etter hvert venner du deg til mangelen på lys, du sanser lydene fra det skjulte lydanlegget, og til slutt oppdager du at det finnes et svakt lys over ditt hode. Bøyer du nakken bakover ser du en liten skulpturgruppe – et diorama – som er montert i sjakten under et tildekket overlys i taket. Du befinner deg i det mørkeste mørke rommet på loftet, men over deg folder det seg ut en skjønnhetsåpenbaring i miniatyr, en fortelling med eksotiske dyr og planter bygd i et rødmalt landskap rundt en slags pyramide som minner om de søramerikanske trappepyramidene. Det er et tablå som bør kunne pirre den mest uinteresserte. Og som i middelalderens tolkning av Jakobsstigen er pyramiden også et symbol på kontakt med det guddommelige.

«Inherited Possibilities» åpnet 22. juni 2013, og installasjonen er laget for visning om sommeren. Men på grunn av stor popularitet ble utstillingsperioden forlenget utover høsten og inn i vinteren. Derfor var min opplevelse ikke helt optimal, i og med at den ble påvirket av det svake lyset i rommet. Om sommeren strømmet lyset inn gjennom et vakkert og høyt plassert buevindu, nederst i skråveggen som følger trappen på innsiden av taket. I november (og enda mer ved gjensynet i februar), var lyset inne i installasjonen dempet og mykt. På avsatsen øverst i trappen var det så vidt det var lys nok til å se gjenstandene, blant annet et rustbehandlet brannslokningsapparat; en modell av et merkverdig tårn som hang opp ned fra taket; et stearinlys på en ornamentert veggholder; og ikke minst et evighetssymbol i taket i form av en øgle som biter seg selv i halen. Det å bite seg selv i halen er en handling som ikke gir særlig stor fremdrift. Men som visuell markør i taket øverst i installasjonen gir det en påminnelse om en viktig egenskap, nemlig det å snu seg rundt og se over omgivelsene en gang til. For selv om vi nå befinner oss ved installasjonens «endepunkt» (hvis man kan bruke et slikt begrep i denne sammenhengen), er det mange detaljer å oppdage. Det er så mye å se at det også er lett å overse ting. Derfor brukte jeg lang, lang tid i installasjonen.

I tillegg til de nevnte tingene på trappeavsatsen er det et lite kikkhull i en av de lukkede dørene. Innenfor kan du se et vakkert opplyst tablå med spaserstokker og andre gjenstander som bidrar til å sette tankene i bevegelse. Denne bruken av vanligvis avlukkede rom er selve kjernen i den kompleksiteten som preger «Inherited Possibilities».

Kunstnerne bruker rom som ikke er i vanlig bruk, og det gir en opplevelse som er svært annerledes enn gallerirommets hvite kube. Selve trapperommet blir vanligvis brukt som tekjøkken og lagerplass, og vasken i hjørnet rett innenfor døren er til daglig et viktig redskap for kunstnerne som har atelier i huset. Derfor måtte den kamufleres i installasjonen slik at den kunne brukes også i utstillingsperioden.

Men det viktigste «rommet» i denne sammenhengen er det som finnes bak en luke i veggen, nederst i trappen. Det henger en gammel lapp på slåen, og når du åpner den lille luken kan du stikke hodet inn i et merkverdig rom som i beste fall er laget for å isolere mot kulde. Det var slik man bygde i 1856, og her blir du minnet om husets opprinnelige funksjon som hjem for det øvre borgerskap – de kunne sløse med plassen. Som en del av «Inherited Possibilities» er det mystiske rommet, som synes å være uten funksjon, blitt en mysterieskapende hule. Du får en fornemmelse av «The host and the ghost» – skyggene av fortiden, energien som er igjen, transformasjonen som prosess og inngangsmulighet.

Et lite vindu gir det hemmelighetsfulle rommet et dunkelt lys, og mens du forsøker å avdekke hva som skjuler seg av bygningsdetaljer, vinkler og skrot blir du ekstra oppmerksom på lydene som strømmer mot deg. Dette er bearbeidet lyder fra flaggermus. Det er ingen tilfeldighet at denne lyden finnes akkurat her, der vår evne til å observere og navigere i mørket blir satt på prøve.

Lydbildet er skapt av Ethan Rose, og det er en kompleks konstruksjon der åtte kilder spilles i usynkronisert tilfeldighet gjennom femten høyttalere plassert rundt omkring i installasjonen. Hovedlydene er plassert i ytterkant (som i det mystiske rommet) før de møtes i sentrum. Opplevelsen er organisk, og siden høyttalerne er både godt integrert og skjult i installasjonen blir det etter hvert en sport for enkelte å spore lyden og finne ut hvor høyttalerne er gjemt. Du kan trygt si at lydbildet både aktiviserer og bidrar til den mangfoldige opplevelsen.

Siden vi fortsatt er i trappen skal det nevnes at det er malt en tekst på gulvet. Den starter like innenfor døren og snirkler og bukter seg bort til og opp gjennom trappen. Teksten skildrer en drømmeaktig tilstand, og på vei opp suppleres den av reproduksjoner av gamle kobberstikk med kjemiske og andre vitenskapelige motiver – eller ufiltrerte projeksjoner som Jung så som konkrete illustrasjoner av hva som foregår i vår psyke. Illustrasjonene har også mytiske konnotasjoner, og de dreier også rundt spørsmål om maskulinitet og femininitet. På vei ned er opplevelsen konsentrert rundt lyset i loftsvinduet – den store forskjellen i den fysiske tilstedeværelsen når du beveger deg opp og ned en trapp.

For meg som skriver dette er det interessant at jeg ennå ikke har nevnt hoveddelen av «Inherited Possibilities». Det sier noe om mangfoldet og sammensettingen av opplevelser i denne installasjonen. Hoveddelen er en omfattende konstruksjon som er bygd opp langs langveggen fra inngangsdøren til trappen, den består av et vell av detaljer der deler fra en gammel trapp i en bygård på Grünerløkka i Oslo utgjør konstruksjonen, og den minner mest av alt om et gammeldags laboratorium. Her er det vekter og glasskolber; skuffer til å trekke ut; urter, mineraler og krydder; rødt vann i et kar under springen; og figurer med klare symbolske konnotasjoner.

Tanken går selvsagt til alkymistene, disse oldtidens vitenskapsmenn som har fått et smått komisk skjær over seg i moderne tid. Dette er ikke stedet for å forklare hva og hvorfor alkymistene gjorde det de gjorde, men deres teorier var basert på begrenset kunnskap, og slik sett var det de drev med seriøst nok. Det som er interessant i denne sammenhengen er ideen om den grenseoverskridende handlingen der de trodde at det var mulig å omdanne billige metaller til dyrere gull.

Det samme gjør «Inherited Possibilities» med tankene våre. Ved å sette sammen gjenstander, bilder og fortellinger til en altoppslukende vandring i et begrenset rom med symbolske overtoner gir de to kunstnerne publikum mulighet til å bruke sin nysgjerrighet til å utfordre og utvide sin virkelighetsforståelse.

Det var en lang setning med mange meningsbærende ord, men den berører like vel bare en flik av de muligheter denne komplekse og meget fascinerende installasjonen gir. Mens jeg har skrevet dette har det vært en sann svir å forflytte meg i tankene tilbake til huset i Ferjestedveien i Fredrikstad. Jeg håper jeg får samme mulighet i en annen installasjon et annet sted en annen gang.

LARS ELTON

Lars Elton er frilansjournalist, kritiker og redaktør. Han er kunst- og arkitekturkritiker i VG og skriver om kunst- og kulturrelaterte emner i et bredt utvalg publikasjoner. lars@elton.no